Etter Assad-regimets fall

Under den syriske borgerkrigen ble over 14 millioner syrere drevet på flukt, noe som gjør dem til verdens største fordrevne befolkning. Midtøsten, som hadde opptil 5,5 millioner syriske flyktninger, har tatt imot det største antallet. Regimets fall i 2024 aktualiserte spørsmålet om repatriering. Likevel forblir tilbakevendingen i begrenset omfang på grunn av vedvarende lavintensitetskonflikt, høy grad av usikkerhet og en økonomi i ruiner. Artikkelen bygger på en studie av to case-land: Tyrkia og Libanon. Artikkelen undersøker hvordan tilstedeværelsen av store flyktningbefolkninger har økt sårbarheten til regionale vertsland, som følge av økte kostnader, press på infrastrukturen og en flyktningfiendtlig opinion, og dermed satt politisk press på regimene. Dette forsterkes av europeiske staters økende motvilje mot å ta imot flyktninger og/eller yte bistand til vertslandene i regionen. Sett i et regionalt perspektiv har EU i økende grad eksternalisert retten til asyl, mens landene som huser flyktningene har håndtert dette som midlertidige kriser som krever ekstern finansiering. Denne eksterne finansieringen er nå under press, og vi analyserer hva dette betyr for vertslandene. Videre belyser artikkelen den dobbeltheten som preger tilnærmingen til sårbare vertsland, som – samtidig som de fremstiller seg som «belastet» av flyktningstrømmen – også evner å bruke flyktningspørsmålet strategisk i møte med eksterne aktører som EU. Hvilke konsekvenser har dette for repatrieringsregimer, og hvordan former det narrativet om flyktningstatus i de to casene Tyrkia og Libanon? Til slutt drøfter artikkelen hvordan endrede regionale og globale realiteter har påvirket vertslandenes forhandlingsposisjon overfor eksterne aktører som EU. Abstract in English:After the Assad Regime’s Fall: What Happens to the Refugees?During the Syrian civil war, more than 14 million Syrians were displaced, making them the largest displaced population in the world. The Middle East, which hosted up to 5,5 million Syrian refugees, received the largest share. The fall of the Assad regime in 2024 brought the issue of repatriation back to the forefront. Nevertheless, return remains limited due to ongoing low-intensity conflict, high levels of insecurity, and a devastated economy. The article is based on a study of two case countries: Turkey and Lebanon. It examines how the presence of large refugee populations has increased the vulnerability of regional host states, as a result of rising costs, pressure on infrastructure, and a refugee-hostile public opinion, thereby placing political pressure on the regimes. This is further reinforced by the growing reluctance of European states to accept refugees and/or provide assistance to host countries in the region. From a regional perspective, the EU has increasingly externalized the right to asylum, while the countries hosting refugees have treated the situation as temporary crises requiring external funding. This external funding is under pressure, and in this article we analyze what this means for host countries. Furthermore, the article highlights the duality that characterizes the approach of vulnerable host states: while they present themselves as ‘burdened’ by refugee flows, they are also able to leverage the refugee issue strategically in their interactions with external actors such as the EU. What are the consequences of this for repatriation regimes? How does it shape the narrative of refugee status in the two cases, Turkey and Lebanon? Finally, the article discusses how changing regional and global realities have affected host countries’ bargaining position vis-à-vis external actors such as the EU

Self-organizing map · Education and experiences of immigrants and refugees · Middle East Politics and Society · Migration, Refugees, and Integration