Stigma i internasjonal politikk

Norge, EU og søken etter «det normale» i en post-sovjetisk sikkerhetskontekst

Bibliographic Data

ID6072227
AuthorsØyvind Svendsen (0000-0003-4252-5625, Molde University College, corresponding author)
Year2016
Volume74
Issue1
Publication date2016-03-16
Peer ReviewedYes
Open AccessYes
TypeARTICLE
VenueInternasjonal politikk (JOURNAL)
Journal identifiersISSN: 1891-1757 • E-ISSN: 0020-577X
PublisherCappelen Damm AS - Cappelen Damm Akademisk (PUBLISHER)
DOI10.17585/ip.v74.286
OpenAlexW2316551776
LanguageEN
Citations received1
References cited6

Hvorfor er det slik at Norge er blitt en aktiv aktør i EUs sikkerhetspolitikk? Denne artikkelen tar tak i det som tilsynelatende er en anomali i Norges forhold til EU etter 1990: på den ene siden er landet ikke medlem i EU, på den andre siden har det siden Sovjetunionen falt vært søkt stadig tettere sikkerhetspolitiske bånd med unionen. Sanksjonsregimet som ble innført mot Russland etter annekteringen av Krim-halvøya er et eksempel på dette. Ved å anvende sosialteori fra Pierre Bourdieu og Erving Goffman slik Rebecca Adler-Nissen har behandlet dem begge i fagfeltet IR, argumenterer jeg for at konvergenspraksisen som har utviklet seg mellom Norge og EU har vært drevet frem av (1) de norske eliters integrasjonsvennlige habitus, (2) EUs symbolmakt i forholdet med Norge og (3) en stigmatiseringsprosess i det europeiske sikkerhetsfeltet. Det siste vektlegges i særlig grad, og går ut på at norske aktører er ukomfortable med å bli sett på som «outsidere» i Europa. Responsen har vært anerkjennelse av stigmaet i et ønske om å fremstå som «normal». Why has Norway developed to become an active agent in EU security policy? This article questions an apparent anomaly in Norway’s relationship with the EU since 1990: on the one side the country is not a member of the union, on the other, it has sought close ties in with the EU in relation to security since the Soviet Union fell. The sanctioning regime following Russia’s annexation of the Crimean peninsula is a recent example of this. By utilising the insights of social theorists Pierre Bourdieu and Erving Goffman, as brought into IR by Rebecca Adler-Nissen, I argue that the practice of convergence was, and is, driven by (1) the integrationist habitus of Norwegian elites, (2) The EUs symbolic power in its relationship with Norway and (3) a process of stigmatization in the European field of security. The latter point is treated with particular attention, and involves how Norwegian actors finds it uncomfortable to be «outsiders» in Europe. The response has been stigma recognition in an attempt to pass as «normal». Citation: Øyvind Svendsen (2016). «Stigma i internasjonal politikk: Norge, EU og søken etter «det normale» i en post-sovjetisk sikkerhetskontekst». Internasjonal Politikk, 74, 1: 1–20. http://dx.doi.org/10.17585/ip.v74.286 Published: 16.March 2016

Economics · European union · Humanities · International trade · Political science · European and International Law Studies · European Union Policy and Governance · International Relations and Foreign Policy · Philosophy

Tools

Open DOIOpen Access